Unik opptakt

Danser går på veggen, og dermed er festivalen CODA i gang.

Hun får hjelp, danseren. Avstanden mellom dansegulvet og veggen er det
scenograf og videokunstner HC Gilje som korter ned på. Han har plassert et
digitalt kamera ytterst på scenen, og under forestillingen Synk #2 låner
han kameraets videoopptak til et stort veggmaleri. Videomaleriet viser
danseren slik hun nettopp har gått, stått og hoppet – alene eller ”klonet” x
antall ganger. Hastigheten trekkes ut, i nærbilder, eller inn i
tegneserie-raske klipp.

Til dansen kvitrer fuglene, samplet og komponert på stedet av Justin
Bennett. Det hele er fort forbi, akkurat når en er i ferd med å komme inn i
hva som skjer. Og da er det for sent, for ingen av Kreutzerkompaniets
forestillinger i serien Synk verdiger sine publikummere mer enn én eneste
sjanse. Morgendagens forestilling vil aldri bli den samme.

Det norske Berlin-baserte Kreutzerkompani, med travle Eva Cecilie Richardsen
som koreograf, har markert seg med 17 produksjoner siden 1997. Musikk og
bilde har hele tiden vært like viktig som dansen. Derfor oppleves den, som
vanlig, sterkt tilstedeværende danseren Hege Holte Østbye aldri som solist i
Synk #2. Snarere er Østbye del av en trio som finner på og tester balanser
underveis, innenfor et allerede innøvd spill.

Etter et labert fjorår, viser 2004-utgaven av nyetableringen CODA tegn til
en helt nødvendig bedring, programmet tatt i betraktning. At Norge smykker
seg med hele to festivaler for samtidsdans, Oslos CODA og Bergens
Oktoberdans, har hittil bare virket råflott. Ingen av festivalene har nådd
fram til et nordisk eller internasjonalt publikum i særlig grad.
Men
Oktoberdansfestivalens utvikling av underskogen i norsk dans, og CODAs
satsning på unge i Oslo er uunnværlig. Det samme er idealistene og
gratishjelperne i dansemiljøet som holder festivalhjulene i gang. Den enorme
gratisinnsatsen, som vår kjære kulturnasjon profitterer på, er fortsatt
egnet til å forundre.

På trykk i Verdens Gang 23.september 2004.

Marit Strømmen