Krevende, estetisk nytelse

Corbeau hører til de sjeldne opplevelsene der tiden opphører, sansene skjerpes og tilskueren blir helt på bølgelengde med kunsten.

Bølgen er et dominerende inntrykk, spesielt i lyden. Lyden er mørk og varm og strømmer ut i rommet fra to svære gonger. Gongene danner et slags bakteppe og bakenfor dem styrer komponisten Toeplitz forestillingens lydbilde.

Lyden fyller det ellers tomme scenerommet og blir nesten stofflig. En utsøkt motpart til danseren Vauthiers skulpturelle kroppsposisjoner og intense nærvær.

Vauthiers klassiske trening er umiskjennelig i kombinasjonen av styrke og smidighet. Koreografen Gourfink bruker Vauthiers imponerende og totale kroppsbeherskelse for å utforske et lite register av bevegelser med fokus på bena. Det er som om Gourfink tok for seg noen bevegelsesfraser og strakk dem ut så lenge og langt hun kunne i tid og rom.
I løpet av forestillingens halvtime krysser Vauthier scenegulvet fra høyre til venstre gjennom en rekke bevegelser som fører henne i sirkler.
Dette skjer så langsomt men samtidig så artikulert og smidig, at vi som tilskuere får en unik anledning til å studere danserens fysiske utfoldelse på mikronivå, mens hun utfører koreografien.

Ordet «corbeau» betegner en type gribb, (korp) og svartkledde Vauthier etterlater små glimt av fuglaktige assosiasjoner i sin ferd over scenegulvet. Særlig gjennom armenes letthet og myke, rette utslag. Assosiasjoner trekkes også i retning asiatisk kampkunst, for eksempel langsomheten en finner i t’ai ji.

Klart er det krevende å overvare Vauthier mens hun langsomt utfolder bevegelsen. Dette er konsentrasjonskunst av ypperste merke, og vel verdt å få med seg.

(Bergens Tidende 21.3.2009)

Melanie Fieldseth